Darwin lurt: Design av det menneskelige nervesystemet
Geoffrey Simmons; 27. juni 2019
Oversatt herfra.
Bilde 1: Utsnitt av ryggsøyle; kreditt: Tomwsulcer [CC0], via Wikimedia Commons.
Redaktørens notat: Dr. Simmons er forfatteren av What Darwin Didn't Know and Billions of Missing Links. Han er stipendiat med Discovery Institute senter for vitenskap og kultur.
Bevis for intelligent design er lett å finne i det menneskelige nervesystemet.
Stamceller i hjernen til hvert menneskelig embryo lager billioner av nevroner (nerveceller). Hver celle kommer med sin egen forhåndsbestemte destinasjon og ett eller flere spesifikke formål. De migrerer med bevegelse (noe likt det en amøbe beveger seg) og translokasjon (noe likt å trekke et tau med et håndtak i den andre enden). Hundre tusen av disse cellene migrerer samtidig til alle områder av hjernen; Mange kan spores ved sanntids-avbildning. Dette er en massivt koordinert hendelse som smaker av intelligent styring og design. Men det er bare forretten.
Etter at disse cellene har nådd sine respektive destinasjoner, forbinder de seg med dusinvis eller flere andre nevroner via fingerlignende forlengelser som kalles dendritter (små grener som kommer fra mellomstore grener som kommer fra store grener av nerver). Hundrevis strekker seg ut i forskjellige retninger, hver med flere dusin kjemiske meldinger som kan justeres. I mellomtiden kan akson-partiet, et halelignende vedheng på nevronet, strekke lengden av ryggmargen eller ta en kort tur til ansiktet. Denne delen av nevronen mottar informasjon.
Bortsett fra kraniale nerver, strekker motoriske nerveceller seg ned gjennom ryggmargen, og leverer instruksjoner til hud, bein, ledd, muskler og organer i hele kroppen. Sensoriske nerveceller returnerer informasjon om smerte, temperatur, trykk og vibrasjon.
Ikke ved tilfeldigheter
Vår hud og våre innside er sammensurret med en usynlig, svært sofistikert, selektiv, nevrologisk netting. Ikke ved tilfeldighet, er forskjellige steder på kroppen mer følsomme enn andre, inkludert leppene, de ytre kantene av de seksuelle organene og anus; forskjellige deler av kroppen kan ha forskjellige reseptorer, som for eksempel hjernen, som ikke føler smerte.
Ingenting om vårt nevrologiske system kan forklares ved milliarder av utilsiktede hendelser, det vil si kombinasjonen av mutasjoner og naturlig utvalg. Hvis du tror at det var nok tid siden jordens dannelse for å oppnå disse endringene, så merk at det er flere endringer som trengs enn antall dager i 4,5 millioner år. Kanskje flere endringer enn antall timer -i denne tiden. Og det er hvis hvert trinn var helt riktig.
Den merkeligste delen
Den merkeligste delen, for meg, er imidlertid vridninger eller kryssinger funnet i vårt nevrologiske system. De ser ut til å være helt uforklarlige. Den mest åpenbare vridningen skjer i hjernen. Det ser ut som en enkelt fletning av challah-brød. De fleste motoriske- og sensoriske nerver fra venstre side av hjernen går til (og kommer fra) høyre side av kroppen; og de fleste motoriske- og sensoriske nerver fra høyre hjerne går til (og kommer fra) venstre side av kroppen. Det er ingen åpenbar evolusjonær fordel for krysningen som jeg kan finne. Jeg har mine gjetninger om hvorfor det skjedde, men når det er sagt, forblir de bare gjetninger.
For rundt 400 til 500 millioner år siden ble en ukjent levende art med nerver som løp ned foran, endret til en ny art med nervekanaler som løp nedover ryggen. Det er litt av et hopp. For å beskytte nervene ble disse områdene plassert inne i nye, ben-strukturer, ryggvirvlene. Ikke bare ble spesifikt ben tilsatt, men det var passende formet, linet opp, i stand til å vri seg og bøye, med de enkelte virvlene beskyttet mot å slå mot hverandre.
Hvorfor skjedde det?
Samtidig flyttet hjertets og magens posisjoner seg. Men andre organer forble på plass. Det er ikke som uglen som kan snu sitt hode 180 grader. Hvordan skjedde dette? Det er ingen måte det kunne vært oppnådd ved ikke-styrte mutasjoner og naturlig utvalg. Og hvorfor skjedde det? I de sjeldne tilfeller av 'situs inversus' der folk har sin hjerte og tarmkanal på 'feil side, blir ikke ryggraden påvirket.
Ikke bare er det vanskelig å tro at milliarder av kryssinger, som omfatter individuelle nerver, skjedde så plutselig og så perfekt, men fra et evolusjonært perspektiv bør det være en forklaring ikke bare på hvordan, men også om hvorfor. Darwinister har ingen. Hvis en gammel art bare ble vridd slik, ville man forvente å se alle nervene som krysser over, men de gjør det ikke. Fremstående unntak er nerver til øynene (de optiske nervene). Bare halvparten av hvert optisk pakke krysser til den andre siden. Halvparten av den høyre optiske nerve og halvparten av venstre optisk nerve går til hvert øye. Dette skjer ikke med nesen eller ørene. Andre nervekanaler krysser over på ulike nivåer langs ryggmargen, som den laterale cerebrospinalkanalen, som krysser noen få nivåer over hvor den kommer inn i ryggraden. Dette er ikke tilfeldige svingninger.
Man kan ikke dreie på en plastmodell av ryggmargen på noen måte for å gjenskape disse forskjellige kryssingene. De trosser darwinistiske forklaringer. Ingenting mindre enn en intelligent designer, som opererer hensiktsmessig, kunne ha ordnet det.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund